Våren 1951 kjørte de første anleggsmaskinene inn på jordene rundt Lambertseter gård, og arbeidet med det som skulle bli Oslos første totalplanlagte drabantby var påbegynt. Allerede sommeren 1952 kunne de første beboerne låse seg inn i sin nye leilighet i Marmorberget borettslag, og i løpet av de neste seks årene flyttet det ca. 15.000 mennesker inn i drabantbyen.

Hvordan opplevde disse beboerne å være pionergenerasjonen i denne meget omtalte og til tider utskjelte boligbyen?

Høsten 1981 skriver Kjersti Granum sin magisteravhandling ved UiO i etnologi om "Lambertseter - Oslos første Drabantby". Dette er en avhandling på 275 sider. I Byminner nr 2 1984 er det en kortversjon. Denne artikkelen er en svært kort versjon av kortversjonen.

[Bilde : Pynten Borettslag under bygging]

Beboernes uttalelser er skrevet i kursiv.

Positive beskrivelser

På folkemunne går en drabantby ofte for å være et lite attraktivt boligområde, og denne boformen har gjerne blitt forbundet med en rekke negative forhold. Flere undersøkelser fra drabantbymiljø betoner de upersonlige relasjonene og fraværet av samhandling beboerne imellom, og konkluderer med at drabantbyen er preget av kontaktløshet og isolasjon i nærmiljøet. På den annen side er det heller ikke vanskelig å finne fram til positive beskrivelser fra dagliglivet når drabantbybeboere intervjues om sitt nærmiljø. Det fortelles med begeistring om nybyggerånden i etableringsfasen, om dugnader og fellesarrangementer, om lokalforeninger og kaffeslabberas. Intervjuene er gjort i 1978/79 blant beboere som hadde bodd i Marmorberget og Rabben borettslag.

Prisen

Bare en ting kunne hindre dem som fikk mulighet for en bolig her i å akseptere tilbudet, og det var prisen. Boutgiftene på Lambertseter var langt høyere enn informantene hadde vært vant til tidligere. Ikke rart at gleden var stor hos dem som fikk endene til å møtes, og at begeistringen over den nye leiligheten overskygget alt som var problematisk.

Dette går frem av uttalelser som: "Vi syntes leiligheten var alle tiders, rene himmelrike. Her var plass nok og svært komfortabelt. Alt var blankt og nytt. Det var nesten for fint. Det hadde nettopp vært krig og vi var så glade for å få leilighet. Vi hadde jo helt andre krav og forutsetninger den gangen enn vi har i dag".

"Vi var bare overlykkelige for å få leilighet og følte oss som utvalgte. Bad hadde vi aldri opplevd før. Vi gikk fra rom til rom og tenkte er alt dette vårt".

"Det var deilig å få moderne leilighet. Varmt vann og bad var nesten himmelsk, men dyrt ble det".

Historieløshet

En ny drabantby, et totalt historieløst samfunn som helt mangler bakgrunn i lokale tradisjoner. Menneskene som flytter inn har ingen tidligere tilknytning verken til stedet eller til hverandre, og deres bakgrunn er preget av sosial og kulturell ulikhet. Det hadde vært krig og bolignøden var stor. Dette hadde en positiv effekt på fellesskapet. De aller fleste av informantene hadde lite tilfredsstillende boforhold fra før. Mange av dem bodde hos familien eller hadde vært innlosjert hos fremmede. Leilighetene var små og trange, flere manglet bad og noen til og med kjøkken. Leilighetene på Lambertseter sto i sterk kontrast til disse og representerte en vesentlig forbedring av boforholdene. Mye tid og krefter ble satt inn for å bekjempe historieløsheten og raskt bygge opp et hyggelig lokalmiljø. Mange snakket varmt om nybyggerånden, pionertida og de aktive åra i borettslaget.

Dette går frem av uttalelser som: "I nybyggertida var folk opptatt av fellesskap og samhold, og oppbyggingen av borettslaget var viktig for oss. Den kontakten man får når man flytter inn i et nytt boligområde er helt spesiell".

"De første åra var det om å gjøre å bli fort kjent og gjøre boligområdet til et trivelig sted. En er ikke så engasjert i miljøet lenger etter at ungene er blitt voksne. Det spontane og improvisasjonen er plutselig tapt. Nybyggerånden er gått fløyten"."

"Selv om vi kom fra forskjellige miljøer var ikke det noe problem".

Dugnader

Mange beboere var oppfinnsomme og initiativrike, og det kunne skrives utallige sider om en rekke positive arrangementer i borettslagene de første åra.

En skal nøye seg med å beskrive en spesiell oppgave som kom til å bety mye for fellesskapet, nemlig dugnaden. I Husbankens lånevilkår inngikk bare grovplanering av området, grøntanlegg måtte beboerne selv sørge for å sette i stand på dugnad. Dugnaden hadde selvsagt også en økonomisk funksjon idet byggeomkostningene ble noe lavere, men beboerne framhevet først og fremst den miljøskapende funksjon, fordi den "tvang" dem til sammen å delta i et arbeid til felles interesse. Det var en ypperlig anledning til å bli kjent og de fleste gikk inn for oppgaven.

Det viser uttalelser som: "Dugnaden var en forpliktelse som var moro å være med på, og alle var ivrige etter å få det pent rundt blokka. Den var spiren til en fellesskapsfølelse og et godt naboskap".

Det var først og fremst menn som deltok, fordi grovplaneringen var tungt arbeide. Men flere kvinner var også med eller de serverte kaffe og kaker."

"Det var flest menn ute i nybyggertida og da ble kara godt kjente. Det tok ikke lang tid før vi ble dus. Det var trivelige kvelder med dugnaden. Vi pratet, fortalte historier og røyka. Vi tok pauser og pratet litt, og da fikk vi vite hvem alle var og hva de drev med".

Kontakt og isolasjon

Et av spørsmålene informantene fikk, var om de syntes det hadde tatt lang tid å bli kjent med andre i nabolaget. Kvinner mente at barna hadde æren for at de så raskt fikk kontakt med andre, de uttalte:

"Vi ble kjent gjennom barna. Det var naturlig å begynne å prate med andre som hadde småbarn, og det gjaldt de fleste her".

Noen få menn som syntes det tok lang tid og begrunnet det slik: "For meg tok det veldig lang tid å bli kjent. Jeg gikk jo bare fram og tilbake til jobben".

I Rabben borettslag var det en del kvinner som mente det hadde tatt lang tid å få kontakt. Dette kom tydeligere fram da de ble spurt om de hadde følt seg ensomme og isolerte etter at de flyttet inn i den nye drabantbyen. Få menn hadde hatt denne følelsen. Det ble notert uttalelser som dette:

"Jeg følte meg isolert i begynnelsen. Jeg hadde i grunnen tenkt at det skulle bli annerledes å flytte hit opp. Jeg følte meg mye alene og fikk nerveproblemer".

"Den første tiden vi bodde her var fæl. Jeg følte meg så ensom og lite tilfreds. Jeg holdt på å gå på veggen. Jeg har aldri hatt lett for å få kontakt. Mesteparten av dagen gikk jeg bare og så på klokka og ventet på at han skulle komme hjem".

Flere kvinner hadde lidd av isolasjonsfølelse fordi de i større grad var bundet til hjemmet og barna og tilbrakte langt mer tid i boligområdet. Mennene derimot hadde sin faste arbeidsplass og arbeidskamerater om dagen. Om ettermiddagen kom de hjem til kone og barn, og tilbrakte liten tid i boligområdet alene.

Flere fikk besøk av nysgjerrige venner som syntes det var spennende å beskue den nye drabantbyen. Mange hadde ikke kunnet invitere venner hjem til seg før de flyttet til Lambertseter fordi de ikke hadde egen leilighet

Butikker

Det tok tid før Lambertseter sentrum med butikker og private og offentlige serviceinstitusjoner åpnet sine dører, så beboerne ble nødt til å reise et stykke hvis de trengte mer enn akkurat de mest nødvendige matvarer:

"Butikken var det beste som kom. Det var rene julekvelden da Balstad åpnet i november 1953. Det var langt til butikken før. I dag er det mye å finne i senteret, vi har omtrent alt vi trenger. Det er bare så synd det må gå 20-25 år før et slikt senter blir fullkomment".

Fritidstilbud

Det var ikke bare butikker som manglet på Lambertseter i begynnelsen, noen var misfornøyde med det nesten totale fravær av fritidstilbud for barn og ungdom. Likevel viser hovedtendensen i materialet at flertallet hadde et annet syn på barn og fritidstilbud den gangen.

Det går frem av uttalelser som: "Vi var ikke vant til fritidsaktiviteter på den måten det er blitt i dag. Jeg tror barn og ungdom hadde det de trengte her på Lambertseter. De hadde jo plass nok, skogen, frisk luft, skolen og mange andre å være sammen med. De har aldri sagt at de savnet noe".

TV-en kom

For lokalmiljøet hadde det positiv virkning at privatbilismen bare var i sin spede begynnelse. Det gjorde at beboerne forble mer stasjonære i sine nærmeste omgivelser. Også fordi tv-en ennå ikke hadde gjort sitt inntog i Norge, var folk langt flinkere til å forlate sofakroken og være ute i stedet. Dette økte også tilhørigheten til stedet.

Det ble hevdet: "Det var mer samkvem før tv-en kom. Det har vist seg at tv-en holder folk inne. Enkelte kan ikke bevege seg bort fra apparatet så lenge det er et program på skjermen. Før var en ute om ettermiddagen, nå er det nesten ingen å se".

Likhet i alder

Den ensartete alderssammensetningen fører etter hvert til et enormt press på ulike institusjoner det første tiåret, særlig på barnehager og skoler, for deretter gradvis å avta og gå i motsatt retning. Skoler og barnehager måtte nedlegges.

Fysisk miljø

Det var svært mange som var misfornøyde med at hele Lambertseterplatået en god stund bar preg av å være en byggeplass. Det tok tid før veier ble anlagt og grøntanlegget opparbeidet:

"Vi tok alltid på oss gummistøvler når vi skulle bort, og der nede hvor Samvirkelaget ligger nå, (altså i 1978) hadde vi fast skiftested, der kunne vi bytte til sko".

"Vi ble etter hvert veldig lei av at boligområdet var så uferdig. I lang tid etter vi flyttet inn følte vi at vi bodde på en byggeplass. Det var så sølete her at vi alltid tok ungene rett i badekaret når de hadde vært ute og lekt".

Mange kvinner brukte barna som et "påskudd" til å være ute og da kom de lett i prat med andre som hadde barn. En god del fortalte at de rett som det var hadde sittet ute og solt seg og drukket kaffe, mens andre igjen ikke kunne tenke seg å gjøre det.

"Vi spiste søndagsfrokost og ofte middag ute. Vi sitter ute og drikker kaffe den dag i dag. Ungene lekte med baljer og vann, og vi hadde det riktig koselig. Damene hadde alltid med seg kaffekanne og håndarbeide".

Småkuperte knauser og små skogholt lå inniblant borettslagene og de ble flittig benyttet både av voksne og barn:

"Før vi hadde planert ut rundt husene, tok vi kaffe og vafler med opp på Himmelberget. Det var mange som tok med ungene og gikk dit".

"Før det var ferdig utbygget her dro vi på påsketur til Pynten og der kirken ligger nå".

Konklusjon

Informantene var langt mer positive enn negative, og uttrykte snarere stor tilfredshet med den nye boligbyen. Som en følge av forskjellige omstendigheter som artikkelen har prøvd å gi et bilde av, klarte overraskende mange å møte drabantbystrukturens noe belastende egenskaper med en velvillig innstilling som ga positivt resultat.

[kilde: Nordstrands Blad]